Ambivalencia, Paris

If you turn dials, you're in math. If you turn your head, you're in art.

Dette handler om noen mørke folk, regnskapsførere og kunstnere.

Står atter og kikker utover Paris, lurer på om jeg skal ha med meg det ene eller det andre for å treffe Magnum-gjengen. Magnum har årstreff i Paris, og jeg er invitert. Konser på korrekt bohemsk skjeggvekst, og hvilket jævla kamera jeg skal henge over skulderen. Ludder..

Her kommer heltene mine til å flomme i strømmer rundt meg, og jeg vil nødig se ut som en kamera-nerd, bare fotograf. Det kan bli vanskelig.

Et lite slott i midten av Paris, Mercedes-limoer, hundre roser pr. kvadratmeter og en hype som overgår det meste selv Dagbladet hadde klart å skape med daglig forside-frykt-propaganda i folk.

Så bryter illusjonen: en lang, klein debatt om sosiale mediers makt og hvorfor i helvete har ikke folket selv nå rollen som nyhetsformidler. De er jo "in the sweet". Med Hipstamatic.

Hva med et fett vintage-aktig bilde med rufsete rammer av en døende jente på 17 år, fra Haiti? Kan velge film ETTER du har ventet til gassen i kroppen gjorde henne litt mindre sexy? Men, "sexy-ass corpses from a devastated country you never heard of", det er ikke like sexy som en halvnaken reality-retard.

Som en kompis i LA sier: "whatever.....I call it pussy". En annen sier "the best camera, is the one you have with you". Jeg skjønner, det er greit. Presse og reportasjefotografene er en skjør rase for tiden.

Det er med ærefrykt jeg vandrer gjennom mengden Magnum-fotografer, med gratis Moet i handa og et griskt glis. Det er dresscode: business casual. Kvelds-sola varmer Paris og asfalten. Champagnen flyter. Magnum-fotografene sklir rundt i den frodige Paris-hagen som rockestjerner. Luksus-kanapeer tvinges i oss, vi gliser med sukker i munnvikene og nesevingene bevrer når vi kan lukte på 10.000 røde roser som er plassert pyntelig rundt hele festen.

Jeg tror jeg helte i meg min niende gratis champagne, når havet av røde roser plutselig fortonet seg som et flytende inferno av rent blod. Mulig det bare var champagnen, men jeg er sikker på at Magnum hadde en smart analogi med disse røde rosene. Jeg lepjet i meg min tredje creme bruleé, og det knaste som sand i tennene, som om jeg skulle krøpet opp strendene i Normandie en deilig varm morgen 6 juli 1944. Det smatret som mitraljøser i franske dobbelt-smellkyss og det gnistret i lightere foran tjukke cubanere. Det var tenning i Paris.

Og det var bare champagne. Ingen Capa, ingen Cartier-Bresson. Selv Jonas Bendiksen, norsk fotograf og Magnum's president, var ikke der. Han fant visstnok ikke barnevakt... Og det er godt.

Død manns champagne smaker ekstra godt.

Jeg så en film med James Woods, "Salvador", og det var da jeg skjønte at jeg skulle bli fotograf. Drømmen var Magnum, og Robert Capa ble det store forbildet. Jeg skulle ut i krig og fotografere. Gjøre noe som betyr noe, å være verdiull. Men så kom jeg ikke inn på pressefotografskolen i Fredrikstad, og måtte bytte bomber mot en helt annen type bomber. I en helt annen setting. Uten skolert fag og brustne drømmer, måtte jeg begynne å juge meg til oppdrag. Dét er ihvertfall en ting Robert Capa klarte å inspirere til. Ingen fotograf har jugd som Robert Capa.

Og alle fotografene jeg skulle møte dagen etter for en kort sitting, jugde de også.

Men jeg ble gratis-brisen og tenkte ikke slike tanker, og fikk selvfølgelig samlet noen stunder med et par helter.

Ingen skyttergraver, ingen folkemord å sko seg på, bare bobler i munnen og sjanglende dårer.

Og jævlig mørkt.

 

Pamp og prakt

Samtale med Elliot Erwitt

Rene Burri

Og Bruce Gilden så klart.

Bjørn rapporterer fra årsmøtet til Magnum Photos! Kanskje.

Foto: Bjørn Opsahl

Bjørn Opsahl har tatt på seg ansvaret for å reise til Paris, og personlig gå i dybden på hva som skjer under årsmøtet til Magnum Photos.

Så langt kan han melde om at Magnum Photos og Leica International inngår et partnerskap. Hva som ligger i dette vil vi komme tilbake til. Samtidig med dette så lanserer også Leica et nytt kamera!

Leica M9-P

Foto: Bjørn Opsahl

Dette er hva Leica selv skriver i et presseskriv:

Vi er stolte av å kunne presentere det nye kameraet i M-serien, Leica M9-P. Dette er en ny versjon av verdens minste digitale fullformatskamera. Teknologisk er den på samme høye nivå som Leica M9, men denne M-modellen er utviklet spesielt for å tilfredsstille behovene til profesjonelle fotografer.

Leica M9-P har ripebestandig safirglass som sikrer LCD-skjermen mot slitasje. Dette materialet er så hardt at det kun kan bearbeides med diamantkutteverktøy, og det står imot slitasje gjennom mange års bruk. Takket være antirefleksbehandling på begge sider, er skjermvisningen på M9-P mye bedre under vanskelige lysforhold.

Det nye Vulcanite-læret som dekker huset er meget motstandsdyktig for slitasje. Det har i tillegg en struktur som gir bedre håndgrep. Det betyr at det føles tryggere å holde M9-P i hånden, og det understreker samtidig den enkle betjeningen av Leica M-kameraene.

Et annet trekk ved Leica M9-P er den minimalistiske stilen som kun fokuserer på det helt nødvendige. Mange profesjonelle fotografer klistrer over den røde Leica-logoen for å gjøre kameraet så usynlig som mulig. På grunn av dette er den typiske røde prikken og M9-skriften på fronten av M9-P utelatt. I stedet er logoen gravert på toppdekselet i klassisk stil.

Den nye Leica fåes i Sort og i Sølv (som bildene viser). Ja takk - begge deler?

Bjørn er som sagt i Paris, og tar en nærmere kikk på det hele, samt at han vil komme med en stemningsrapport fra hele begivenheten, som jeg har hørt har vært MEGET kaotisk! Bjørn hørtes meget blid ut på telefonen (til tross for kaoset, og med dertil forsinkelser), så hans innlegg kommer litt senere når det har roet seg litt.

Til tross for alt oppstyret rundt denne happeningen, så har Bjørn vært frempå i kjent stil og ordnet 3 mulige portrett-sessions i morgen. For å tease litt kan jeg nevne Magnum-heltene Martine Franck, Susan Meiselas og ABBAS…. Dette vil også utdypes. 

Mer følger…. Så følg med!

Foto: Bjørn Opsahl

Salme fra en mørk krok i en strålende by

Only look-see, no touch, gentleman 

Nervøse trekninger på et hotellrom. Utenfor vinduet henger silhuetten av Sacre Ceur i tåka, og under meg ligger et regntungt Montmartre. Jeg kom til Paris for et par dager siden for å jobbe 2 dager for Elle. Edith Piaf på øret.
Men først skal jeg svampe opp det jeg kan av inspirasjon. Jeg skal skli gatelangs og fotografere by og folk som om det er det siste jeg gjør. Skjønt, når man spaserer med et svindyrt kamera i handa, mutters alene i Pigalle midt på natta, kan det faktisk fort bli det siste man gjør.

For i Oslo, der klarer jeg ikke det samme. Må jeg altså virkelig ut for å finne bildene? Har jeg fotografisk-nostalgisk oppheng?
Om ikke bildene kommer til meg, må jeg komme til bildene (for å parafrasere et japansk ordtak, om fjell).
Selv i selveste Los Angeles opplevde jeg dette. Men nå dirrer kameraet i hendene mine, uten at noen har bedt meg om det eller betaler meg for det. Etter 20 år i fotografiets tjeneste, kan det iblant være vanskelig å frivillig løfte verktøyet til øyet.

L'opium, Metropolitain

De sier Pigalle og Montmartre har mistet sin bohemske sjarm, at det er blitt turistifisert og at pornosjappene og strippeklubbene dominerer. Det var altså "sjarmerende" på 20-tallet. Så hva var det som trakk Toulouse-Lautrec og Hemingway og F. Scott Fitzgerald hit i glansdagene da, om ikke akkurat de samme tingene? Tror ikke de hadde blitt videre skuffet over Pigalle slik bydelen fremstår i dag. Prostituerte, fylliker, dopdealere og fabelaktig darkness. Om man vet sin vei rundt, finner man både opium-kjellere og ekte Absinthe-barer.
Har jeg hørt.

Og alle Paris-kvinner, uansett alder eller størrelse, går i høye heler, og alle menn her har dype, sorte blikk.
Et nirvana for fotografer. Her har Cartier-Bresson, Bettina Rheims og andre helter vasset i knuste glasskår og dratt uhemmet i film-fremtrekket, i jakten på den ene eksponeringen som kommer så forbanna sjelden.
Apropos Hemingway, var det ikke han som sa at om man frykter døden, har man ikke skrevet noe stort? Så det er bare å stålsette seg og prøve å komme innpå livet til disse mørkets fyrster i Pigalle, og bare kanskje klarer jeg å ta et lite bilde. Og dét er egentlig alt jeg søker, selve den deilige prosessen. Om det ikke blir et så genialt resultat, er samma faen.

Café des Deux Moulins

På flyplassen traff jeg eminente Margaret M. De Lange, og 2 timer senere dumpet jeg ned på en utendørs-stol på en café i Montmartre for å kanskje ta en pastis. "Jøss, hei Bjørn" mumlet en overrasket, og like eminent, Lars Botten fra stolen ved siden av meg. Han kunne fortelle meg at i Paris ligger fotografiet i sjelen til alle, og at caféen vi satt på var location for "Den fabelaktige Amelie fra Montmartre", Café des Deux Moulins. Filmen som bare tilfeldigvis er en av mine absolutte favoritt-filmer. Selvom den er bittelitt for grønn og rød. Og så er den så klissete søt at det iler i tennene iblant. Men det gjør da pastis også.

C'est Paris!

Pere La Chaise