Som ung mann var Saul Leiter tiltenkt å bli en Rabbiner som sin far. Men han avsluttet sine religiøse studier for å forfølge interessen for kunst. I en alder av 23 år flyttet Leiter til New York City. Tiltrukket til abstrakt ekspresjonisme, ble han maler. Året er 1947.
Takket være hans venner i kunstmiljøet i New York, utviklet Leiter også en interesse for fotografering og bestemte seg etter hvert for å livnære seg som fotograf. Selv uten formell opplæring hadde han et naturlig anlegg for kreativ komposisjon og abstraksjon. Han ble en respektert motefotograf, men valgte samtidig å fordype seg i gatefotografering og tok bilder av dagliglivet livet York med sitt 35mm Leica kamera.
Men var først så sent som på 1990-tallet han begynte å se tilbake på arbeidene han hadde laget med farger og begynte å lage utskrifter.
Saul Leiter skulle bli en pioner innen fargefotografering.
Etter slutten av andre verdenskrig og skredet av innovasjoner som så fulgte teknologisk, kombinert med publikums ønske om å "se verden som den er", oppsto det en eksplosjon i bruk av fargebilder i massemedia. Farge-TV kringkasting i USA begynte i 1951, og i 1954 ble over halvparten av alle amerikanske filmer produsert i farger.
På begynnelsen av 1960-tallet var fargebilder så utbredt at National Geographic Magazine innførte det som skulle bli en ny æra når som det første store amerikanske tidsskriftet ga ut et nummer utelukkende bestående av fargebilder. I denne perioden ble fargefotografering omfavnet av massekulturen, reklamebransjen og innen journalistikken.
Likevel fortsatte det å lide av en form for annenklasses status i den etablerte kunstverden da det ble satt opp i mot bilder i sort-hvitt. For de fleste aktørene innen det rådende kunstetablissementet var det nettopp sort-hvitt fotografiet som var det eneste riktige valg: det var lett tilgjengelig og med kostnader som var til å leve med. De ulike prosedyrene, det være seg innen fremkalling, kopiering eller arkivering var godt kjent for kunstnerne og ikke minst nedsenket i en trygg og århundrelang tradisjon.
Dermed valgte kun noen få kunstnere å arbeide i farger og enda færre produserte kopier.
Men i Saul Leiters tilfelle er det fargebildene fra gatene i N.Y. han er mest kjent for i dag. Hans tidlige arbeider er i sort og hvitt, men Leiter begynte å eksperimentere med farger så tidlig som i 1940-årene og gjennom 1950- tallet. Fullstendig uanfektet av at fargefotografering nærmest ble ansett som vulgært av hans samtidige.
Likevel er det kanskje nettopp fargevalgene hans, kombinert med en teft for å fange det tettkomprimerte urbane livet i en storby, som skaper hans unike tolkning av sin samtid og menneskene som befolket den.
Måten han tilnærmer seg dette på er også påvirket av hans bakgrunn som kunstmaler og således en særlig interesse for abstrakt ekspresjonisme: Han makter å fange noe distansert eller tildekket - hverdagslivet fotografert gjennom et tåkete vindu, i en refleksjon eller gjennom et hull i et gjerde.
Leiter bruker blant annet temaer som identitet i sine bilder for å utforske egen samtid. Et eksempel på dette er bildet "Phone Call” fra 1957.
Med litt velvilje kan "Phone Call"sees på som et stillbilde av etterkrigstidens økonomiske oppsving i USA og at landet dermed brått var posisjonert som en global dominans: I de følgende to tiårene ville amerikansk kultur bli eksportert til hele verden: ideen om en global vestlig kultur.
”Phone Call” viser oss et bilde av en velkledd forretningsmann, piperøykende, med viker, i dress og slips. Fanget i et konsentrert øyeblikk er han oppslukt av en viktig telefonsamtale. Han er hovedmotivet i bildet, men likefullt er han ikke fanget opp sentralt, men plassert nederst til høyre av billedkanten, beskåret av linjene på bussen, og vinduet, nesten som et ansikt på et frimerke.
Bussen som reflekteres i vinduet dominerer ham og mosaikken innkapsler mannen der han snakker uanfektet i telefonen. Han begrenses også av teksten: "Public Telephone” på cafèvinduet. Refleksjonen i vinduet prøver nærmest å presse ham vekk fra å delta i sin travle forretningsverden og heller stige på bussen for å kunne oppleve hverdagsrutinene til vanlige arbeidere. Den venstre siden av bildet har en dynamisk kvalitet med bølgende refleksjoner som lever sitt eget bevegelige liv. Dette, i motsetning til mannen, som fortsatt er opptatt og forskanset fra hverdagslivet utenfor. Samtidig ”rømmer” resten av verden av gårde i bussen fra noe: kanskje vil den riste seg løs fra kvelertak som handel og global økonomi som vår forretningsmann med vikene er en representant for.
Hva så med mannens identitet? Han er en mann uten navn. Endog tittelen på bildet er både personlig og upersonlig. Leiter har fanget dette øyeblikket for å formidle en historie, men ikke mannens personlige historie - det er en historie bildet lar oss slite med å få besvart. For telefonsamtalen avsluttes, bussen kjører videre og øyeblikket passerer.
Blender 8 Admin | 
