Mange veier til målet (eller hvordan jeg endte opp med Madonna's fristende fruktfat)

 

Jeg blir ofte spurt om verdien av å jobbe som foto-assistent på veien mot en suksessfull, selvstendig foto-karriere. I mitt tilfelle var det et enkelt valg, jeg fikk tilbud fra en av verdens stjernefotografer, Herb Ritts. Det var rett og slett umulig å takke nei til en slik mulighet. Dermed bar det til Hollywood slik at Herb og jeg kunne skape uforglemmelige motekampanjer og fantastiske skuespiller-portretter. Vel….ikke helt. Først og fremst var det ikke bare ‘Herb og meg’. Det var assistentene Paul og David, studio-manager Mark, personlig assistent Jennifer, tre mørkeroms-printere (dette var jo lenge før digitalt tok over), fem lysmestere, to golden retrievere. Og så meg. Erik fra Norge.

Skuffelsen over å havne rimelig langt nede på ‘rangstigen’ var stor.  Her var det bare å brette opp armene, gjøre alt riktig, passe på dansetrinnene. Min første jobb var med Cindy Crawford. Og jeg fikk lov til å se at Profoto-lampene funket. I ti timer. Da var det nok noen øyeblikk hvor jeg satte spørsmål ved verdien av å assistere. Skal jeg tilbringe de neste to år blendet av Profoto, en nordisk skygge på 1,93 i bakgrunnen på fotoshoots med Hollywood stjerner og supermodeller? Eller blir det flørting med Gisele? Småprat med Clooney? Lunch med Angelina? Møte med Madonna? Ganske raskt skjønte jeg hvordan man får suksess i USA; jobb som faen! Dag og natt. Være positiv, ha kunnskap, tilegne mer kunnskap, pushe, pushe, pushe. Bli lagt merke til for de riktige grunnene. Glemme alt annet. Fokusere. Jobbe. Jobbe. Og det var det jeg gjorde.
Snart var jeg ikke ‘skyggen i bakgrunnen’, men ‘first assistant’. I fremste rekke. Herb og meg. Jeg og Herb. Og Clooney og DeNiro og Arnold og Cindy og Christy og Armani og Vogue og de andre. Og Madonna. Vårt først møte skjedde hjemme på hennes kjøkken. Vi skulle gjøre shoot, ankom tidlig på morgenen for å forberede (Herb kom aldri før etter lunch. Tidligst).

En knallvarm julidag i California. Vi hadde hverken vått eller tørt og derfor var fruktfatet til Madonna en fristelse umulig å motstå. Unge Asla sikret seg en fersken og et rødt eple, banan i lommen. Og plutselig sto selveste Material Girl i døråpningen i lysegrønn morgenkjole og krøller i håret. Det var litt stille i noen uendelige sekunder før hun skjønte hvem jeg var. Om jeg ikke ble tatt med buksene nede, ble jeg ihvertfall stående med halvåpen munn. Welcome to Hollywood.

Det er ikke først og fremst den tekniske kunnskap som gjør en eventuell assistent-jobb verdifull. I jobben hos Herb fikk jeg tidlig høre at 'you don't come here to learn, you come here to perform'. Når man jobber med folk på et så høyt nivå, bør man virkelig ha gjort leksene sine. Det er rett og slett ikke rom for å tvil eller usikkerhet. Man må ha den grunnleggende tekniske kunnskap 'inne'. Men det er andre felt der man kan tilegne seg verdifull lærdom. Kanskje den viktigste var å observere hvordan Herb relaterte til de eller den han skulle fotografere.
Kommunikasjonen mellom fotograf og modell er helt essensiell. Der var Herb unik. Han fikk folk til å gjøre ting de hverken var forberedt for eller klar over. Og dermed ble bildene slik Herb ville ha de. Utradisjonelle. Uttrykksfulle. Uforglemmelige.
Den dag idag innprenter jeg i mine egne assistenter hvor utrolig viktig det er å ha laserfokus på kommunikasjonen med 'the subject'. Og derfor godtar jeg ikke en hel masse prat og 'rør' og 'innspill' fra alle mulige medarbeidere på mine egne shoots. Det er nødt til å handle om fotografen og modellen og den direkte kommunikasjon dem imellom. 100%. Hele tiden.

Mer om fortid, nåtid og fremtid i neste innlegg, så heng med, og som Polaroid sier: 'see what develops'.