Salme fra en mørk krok i en strålende by

Only look-see, no touch, gentleman 

Nervøse trekninger på et hotellrom. Utenfor vinduet henger silhuetten av Sacre Ceur i tåka, og under meg ligger et regntungt Montmartre. Jeg kom til Paris for et par dager siden for å jobbe 2 dager for Elle. Edith Piaf på øret.
Men først skal jeg svampe opp det jeg kan av inspirasjon. Jeg skal skli gatelangs og fotografere by og folk som om det er det siste jeg gjør. Skjønt, når man spaserer med et svindyrt kamera i handa, mutters alene i Pigalle midt på natta, kan det faktisk fort bli det siste man gjør.

For i Oslo, der klarer jeg ikke det samme. Må jeg altså virkelig ut for å finne bildene? Har jeg fotografisk-nostalgisk oppheng?
Om ikke bildene kommer til meg, må jeg komme til bildene (for å parafrasere et japansk ordtak, om fjell).
Selv i selveste Los Angeles opplevde jeg dette. Men nå dirrer kameraet i hendene mine, uten at noen har bedt meg om det eller betaler meg for det. Etter 20 år i fotografiets tjeneste, kan det iblant være vanskelig å frivillig løfte verktøyet til øyet.

L'opium, Metropolitain

De sier Pigalle og Montmartre har mistet sin bohemske sjarm, at det er blitt turistifisert og at pornosjappene og strippeklubbene dominerer. Det var altså "sjarmerende" på 20-tallet. Så hva var det som trakk Toulouse-Lautrec og Hemingway og F. Scott Fitzgerald hit i glansdagene da, om ikke akkurat de samme tingene? Tror ikke de hadde blitt videre skuffet over Pigalle slik bydelen fremstår i dag. Prostituerte, fylliker, dopdealere og fabelaktig darkness. Om man vet sin vei rundt, finner man både opium-kjellere og ekte Absinthe-barer.
Har jeg hørt.

Og alle Paris-kvinner, uansett alder eller størrelse, går i høye heler, og alle menn her har dype, sorte blikk.
Et nirvana for fotografer. Her har Cartier-Bresson, Bettina Rheims og andre helter vasset i knuste glasskår og dratt uhemmet i film-fremtrekket, i jakten på den ene eksponeringen som kommer så forbanna sjelden.
Apropos Hemingway, var det ikke han som sa at om man frykter døden, har man ikke skrevet noe stort? Så det er bare å stålsette seg og prøve å komme innpå livet til disse mørkets fyrster i Pigalle, og bare kanskje klarer jeg å ta et lite bilde. Og dét er egentlig alt jeg søker, selve den deilige prosessen. Om det ikke blir et så genialt resultat, er samma faen.

Café des Deux Moulins

På flyplassen traff jeg eminente Margaret M. De Lange, og 2 timer senere dumpet jeg ned på en utendørs-stol på en café i Montmartre for å kanskje ta en pastis. "Jøss, hei Bjørn" mumlet en overrasket, og like eminent, Lars Botten fra stolen ved siden av meg. Han kunne fortelle meg at i Paris ligger fotografiet i sjelen til alle, og at caféen vi satt på var location for "Den fabelaktige Amelie fra Montmartre", Café des Deux Moulins. Filmen som bare tilfeldigvis er en av mine absolutte favoritt-filmer. Selvom den er bittelitt for grønn og rød. Og så er den så klissete søt at det iler i tennene iblant. Men det gjør da pastis også.

C'est Paris!

Pere La Chaise