På scratch igjen....

Etter å ha startet fotokarrieren i rakettfart, hvor vi gjorde cover for mange magasiner i løpet av de første mnd. Vi startet, husker jeg at kommentarene som svirret i redaksjonene var: Hvem faen er de – og hvor faen kom de fra?

Vi var Rune og Espen. Vi kom fra Kløfta.

Noe av det første vi gjorde var å sette oss ned for å planlegge hva vi hadde lyst til å gjøre. Vi hadde et drømmeobjekt hver. Odd Nerdrum og Celina Midelfart.

Som sagt, så gjort! Celina fikk vi kontakt med gjennom en kompis, så der skulle vi få gjøre portretter av henne, som hun kunne bruke ifm presentasjoner etc. Det var en fotoshoot som begynte litt anstrengt – men sluttet med ”koz og klemz.” Jeg følte presset litt mer når vi hadde gjennomgang av bildene til Celina, hvor Kjell Inge Røkke også var med – på hans kontor. Men alle var happy, og jeg følte definitivt at vi var på gang.

(I etterpåklokskapens navn så skulle jeg jo gjerne sett at vi løste Celina bildene på en litt annen måte når vi først skulle ta bilder av henne. Men bildene er jo et resultat av to akser som krysses. Vår innsikt på den tiden, og Celina sine ønsker om hvordan hun skal fremstilles. Vi hadde jo også flere bilder som var litt sprekere, men de ble også refusert av Kjell Inge Røkke.)

Odd Nerdrum skulle vise seg å være hakket verre. Det hele startet enkelt og naivt med at vi skrev et håndskrevet brev. Ringte på, og leverte på døra hjemme hos Odd. Vi måtte så ringe tilbake litt senere. Det gjorde vi, og fax (FAX??) måtte sendes – OG vi måtte ringe igjen. Vi ringte selvsagt igjen. Og igjen. Til slutt fikk vi beskjed om å møte på hans landsted litt sør for Oslo en junidag.

Det gjorde vi, og vi hadde i mellomtiden fått ordnet så vi skulle gjøre dette til et portrett for Mann. Med på laget var en også en av de store portrettskribentene (som jeg utelater navnet på her…). Dette skulle bli stort. Nå skulle vi definitivt ta Norge med storm, og stjernene var neste. Magasinet Mann skulle i alle fall elske oss. Men som med det meste som ser i overkant bra ut, så var det også mørke skyer i horisonten her. Nyhetsbildet samme morgen som vi satt nesen sørover sa at Nerdrum hadde fått nok av Norge, han skulle ikke gi flere intervjuer (etter en feide med Hegnar…) – og han skulle flytte til Island. Yippi, en perfekt start på den store dagen. Den store fremtiden.

I desperasjon tok vi med oss et bilde som Morten Krogvold hadde tatt av Odd Nerdrum tidligere. Det ble vår offergave. Og det skulle vise seg å være godt tenkt, for når vi kom dit så sov han. Og han måtte ikke forstyrres! Kona viste seg å være en glimrende utkaster. Men vi kunne komme tilbake om 3 timer, til tross for at vi hadde en klar avtale klokken 10.… Så hva annet kunne vi gjøre enn å vifte med vårt siste flagg, vårt lille ess i ermet -  offergaven . Den ble plassert midt på tunet og vi inntok et svaberg, inntil Odd fant det passende å stå opp.

Når vi så kom tilbake til åstedet etter 4 timer (for å være sikker) – kom Odd rasende ut, og han måtte da komme rett fra sengen – for håret sto rett opp, og han hadde ikke fått av seg nattkjolen. Men så kom jeg på at det er jo slik han går hver dag. Om han ikke varierer med å ta på seg striesekken da.

Så ble vi deltakere i et karikert TV-drama. Hvem er dere? Hva vil dere? Dette har ikke jeg avtalt! Jeg trodde dere var noen andre! Skyene som var mørke for litt siden, vår nå kullsorte. Hvem er du? (Odd rettet en malepensel mot vår skribent) Jeg er journalisten som skal intervjue deg. JEG SNAKKER IKKE MED JOURNALISTER, OG GJØR IKKE INTERVJUER, SÅ DU KAN KOMME DEG HJEM! Det var visst mye torden og brak i de kullsorte skyene - som nå dekket hele horisonten.

Hvem satte igjen bildet? Det er bare vi som har med et lite minne fra fotograferingen med Morten Krogvold. (Vi følte vel at et lite O Store Herre hadde vært på sin plass også.) Ok, så dere kan bli. Men du drar! Det var terpentin i spyttedråpene som forlot munnen til Odd, og meldingen til journalisten kunne neppe misforstås.

Det var jo bare helt perfekt. Ingen journalist – ingen sak i Mann. Ingen sak i Mann – ingen stjernehimmel… Men den mørke himmelen var nå erstattet med sol og varme.

Det første vi gjorde var å gå inn atelieret til Odd. Han skulle male, og det var ok at vi hang på for å ta bilder mens han malte. Han hadde også selskap av Helene (elev av Odd) som malte på sitt eget bilde.

Odd malte og betraktet, kun brutt opp av egne utgreinger om hvordan han hatet ondskap, og hvordan han elsket teater - samt våre uendelige spørsmål om hva og hvordan han jobbet. Vi fikk da en dyp forklaring på hvordan han ser ”lyset” – og hvordan han tolker og maler ”lyset”.

”Det vet jeg ikke – det bare blir sånn!” Dypere blir det ikke.

Etter en hel dag med å fotografere Odd i atelieret sitt, stilte vi spørsmålet som fikk lyn og torden opp på himmelen i løpet av et nano-sekund. Kunne vi gått ut og tatt noen bilder på svaberget (O Herre…). Med rester av terpentin (fra forrige utblåsning) i øyekroken OG i munnviken kikket han på oss, reiste seg, og strenet av gårde ut mot sjøen. Det praktiske fottøyet til Odd, skulle vise seg å være meget dårlig for trekking på svaberg. Tresko! Han bannet og svertet. Ennå godt han hadde en stokk å støtte seg på. Vi hang på så godt vi kunne.

 

Vi fikk våre bilder, og tømte det vi hadde av filmruller, og takket høflig for oss. Vi forlot Odd på svaberget nede ved fjorden, og regnet med at stokken ville bære han hjem igjen også.

Apropos fjord. Det har rent mye vann under broen siden starten i 2002.

Ting gikk definitivt ikke slik det var tenkt. Jeg er ikke lenger Rune og Espen. Jeg er bare Espen. Espen Wallïn. Jeg er på scratch.

Spørsmålet nå er: Hvem faen er jeg – og hvor faen skal jeg?