Ambivalencia, Paris

If you turn dials, you're in math. If you turn your head, you're in art.

Dette handler om noen mørke folk, regnskapsførere og kunstnere.

Står atter og kikker utover Paris, lurer på om jeg skal ha med meg det ene eller det andre for å treffe Magnum-gjengen. Magnum har årstreff i Paris, og jeg er invitert. Konser på korrekt bohemsk skjeggvekst, og hvilket jævla kamera jeg skal henge over skulderen. Ludder..

Her kommer heltene mine til å flomme i strømmer rundt meg, og jeg vil nødig se ut som en kamera-nerd, bare fotograf. Det kan bli vanskelig.

Et lite slott i midten av Paris, Mercedes-limoer, hundre roser pr. kvadratmeter og en hype som overgår det meste selv Dagbladet hadde klart å skape med daglig forside-frykt-propaganda i folk.

Så bryter illusjonen: en lang, klein debatt om sosiale mediers makt og hvorfor i helvete har ikke folket selv nå rollen som nyhetsformidler. De er jo "in the sweet". Med Hipstamatic.

Hva med et fett vintage-aktig bilde med rufsete rammer av en døende jente på 17 år, fra Haiti? Kan velge film ETTER du har ventet til gassen i kroppen gjorde henne litt mindre sexy? Men, "sexy-ass corpses from a devastated country you never heard of", det er ikke like sexy som en halvnaken reality-retard.

Som en kompis i LA sier: "whatever.....I call it pussy". En annen sier "the best camera, is the one you have with you". Jeg skjønner, det er greit. Presse og reportasjefotografene er en skjør rase for tiden.

Det er med ærefrykt jeg vandrer gjennom mengden Magnum-fotografer, med gratis Moet i handa og et griskt glis. Det er dresscode: business casual. Kvelds-sola varmer Paris og asfalten. Champagnen flyter. Magnum-fotografene sklir rundt i den frodige Paris-hagen som rockestjerner. Luksus-kanapeer tvinges i oss, vi gliser med sukker i munnvikene og nesevingene bevrer når vi kan lukte på 10.000 røde roser som er plassert pyntelig rundt hele festen.

Jeg tror jeg helte i meg min niende gratis champagne, når havet av røde roser plutselig fortonet seg som et flytende inferno av rent blod. Mulig det bare var champagnen, men jeg er sikker på at Magnum hadde en smart analogi med disse røde rosene. Jeg lepjet i meg min tredje creme bruleé, og det knaste som sand i tennene, som om jeg skulle krøpet opp strendene i Normandie en deilig varm morgen 6 juli 1944. Det smatret som mitraljøser i franske dobbelt-smellkyss og det gnistret i lightere foran tjukke cubanere. Det var tenning i Paris.

Og det var bare champagne. Ingen Capa, ingen Cartier-Bresson. Selv Jonas Bendiksen, norsk fotograf og Magnum's president, var ikke der. Han fant visstnok ikke barnevakt... Og det er godt.

Død manns champagne smaker ekstra godt.

Jeg så en film med James Woods, "Salvador", og det var da jeg skjønte at jeg skulle bli fotograf. Drømmen var Magnum, og Robert Capa ble det store forbildet. Jeg skulle ut i krig og fotografere. Gjøre noe som betyr noe, å være verdiull. Men så kom jeg ikke inn på pressefotografskolen i Fredrikstad, og måtte bytte bomber mot en helt annen type bomber. I en helt annen setting. Uten skolert fag og brustne drømmer, måtte jeg begynne å juge meg til oppdrag. Dét er ihvertfall en ting Robert Capa klarte å inspirere til. Ingen fotograf har jugd som Robert Capa.

Og alle fotografene jeg skulle møte dagen etter for en kort sitting, jugde de også.

Men jeg ble gratis-brisen og tenkte ikke slike tanker, og fikk selvfølgelig samlet noen stunder med et par helter.

Ingen skyttergraver, ingen folkemord å sko seg på, bare bobler i munnen og sjanglende dårer.

Og jævlig mørkt.

 

Pamp og prakt

Samtale med Elliot Erwitt

Rene Burri

Og Bruce Gilden så klart.