Lykke i Himmelen

I Kabul flyr lykken i himmelen.

I helgene er himmelen fylt med hundrevis av fargerike papirdrager. Over de grå gatene i Afghanistans hovedstad er det et fantastisk syn.

Dette er mine bilder av drageflyvere og -løpere i Kabul.

På fotoshoot i Meymaneh

I mars ringte ALFA redaktør Magnus Rønningen og stilte meg følgende spørsmål; ”Vil du bli med til Afghanistan i august for å ta bilder av de norske soldatene til et nytt magasin jeg skal lansere?”

”Ja.”

Dette tenkte jeg så ikke noe særlig på resten av våren, påtross av Rønningen sine sporadiske eposter vedrørende turen. Etter noen år i bransjen lærer man seg jo å ikke skru opp forventningene for høyt da de fleste planer kan gå ad dundas helt ut av det blå.

Da vi i juni fortsatt var satt opp til å dra, måtte jeg ta en alvorsprat med Magnus om to ting; timedagboken for august begynte å fylles opp, to uker i Afghanistan ville bli for lang tid borte fra Oslo, så jeg var nødt til å gjøre det på 1 uke. Dessuten, jeg er ingen pressefotograf, jeg tar oppstilte (for oppstilte vil enkelte mene) og lyssatte bilder. Dette var intet problem for Rønningen, da begynte jeg å forstå at han mente alvor om turen. 

Da jeg tidlig på morgenen den fjerde august ser ut gjennom flyvinduet og ser en flystripe full av svarte Black Hawk helikopter, forstår jeg at vi ikke går inn for landing på Charles De Gaulle. Vi skal mellomlande i Mezar e Sharif for å bytte fly videre til Meymaneh, samt plukke opp obligatorisk hjelm og skuddsikker vest. Vi skal fly med Denim Airways, som flyr en melkerute mellom Mez og Kabul, lett det mest laidbacke selskapet jeg har fløyet med. De tre østeuropeerne som fløy med oss fra Gardermoen har skiftet til uniform under mellomlandingen, og viser seg å være Latviere som også skal til Meymaneh. Det ser virkelig ut som om de mener alvor. Her er det også helt normalt å legge fra seg våpen løst i bagasjehyllene i kabinen.

For en kar som har minimal erfaring med det norske forsvaret er PRT Meymaneh en positiv overraskelse, med upåklagelige praktiske forhold på alle måter. Leiren ligger midt i ørkenen og det er, ikke overraskende, svært varmt. Det er egentlig bare til å installere seg i lugarene vi får tildelt i store telt og slappe av litt. Listen over ønskede motiver fra redaktør Rønningen er mildt sagt ambisiøs, så det er også bare å komme igang med planleggingen av opptak så fort som mulig - parallelt med akklimatiseringen.

Den neste dagen skal vi gjøre et par opptak av de latviske sikkerhetsstyrkene i leiren. Jeg konkluderer raskt med at alle fotograferinger enten må foregå de første to timene etter soloppgang, eller de to siste før solen går ned. Etter en fin og våt sommerferie i det norske høyfjellet klarer ikke kroppen å omstille seg til stekende sol og 40+ varmegrader på en uke. Dette er dog ikke noe problem, da folk her står opp tidlig og solen går ned tidlig også. Lyset i ørkenen er som kjent helt fabelaktig og solnedgangene er over på 30 minutter. Min mistanke om at klimaet er minst like ugjestmildt mot utstyr som mot folk blir raskt bekreftet. Jeg begynner å angre på at jeg bare tok med meg min egen 5D istedet for å låne EOS 1. Heldigvis fungerer kameraet upåklagelig hele turen, tiltross for massiv eksponering mot støv og dritt. Det samme gjør mine trofaste og svært lette Lumedyne lamper, så alt er egentlig fryd og gammen teknisk sett. Majoriteten av opptakene gjøres ”innenfor gjerdet,” et område rett utenfor muren som omkranser leiren  og anses som trygt nok til at alle kan bevege seg fritt der. I allefall fram til april i år da tre norske soldater ble skutt og lettere såret her.

Det er først når de 12 karene på et av lagene i Telemark Bataljonen skal fotograferes at jeg begynner å svette skikkelig under den skuddsikre vesten. Solen er på full fart ned og vi skal opp på en fjelltopp noen hundre meter utenfor leiren med en CV90 stridsvogn og en pansret Iveco. Stridsvognen kjører først og klatrer lett opp i det sandete terrenget, mens Ivecoen jeg sitter i sliter. Gutta som kjører skal på død og liv opp samme vei og vi blir stående å spinne mens solen sakte, men sikkert forsvinner. Dette er garantert barnemat for sjåføren, men dette går altfor treigt til at jeg setter pris på det, både andre og tredje forsøk mislykkes og bilen krenger mer enn hva en sivilist setter pris på. Omsider er vi oppe og jeg takker rolige vindforhold, samt den norske yrkessoldats disiplin for at alle mann er oppstilt og lyssatt akkurat idet sola sklir ned bak CV90 mens karene roper ”Til Valhall” på det siste bildet 

De påfølgende dagene var jeg heldig og fikk bli med på nok en tur utenfor leiren med et annet lag som også ville ha bilder. Konklusjonen når uken var omme var: Fack it, vi skulle blitt i to uker.