At war with the obvious

I 1959 oppdaget William Eggleston  "Det avgjørende øyeblikk". Cartier-Bressons
Bok ble Egglestons fotografiske referansepunkt i årene som fulgte,
og William Egglestons tidlige fotografier var som Bressons: i svart og hvitt.
Disse bildene er rå, nesten skisse-aktige, og faktisk kan de oppleves her hjemme
frem til 24. mars i år hos Galleri Peder Lund, i deres elegante og sensible lokaler Oslo.
 
Derimot begynte han i 1960 å fotografere i farger. Og nesten egenhendig
innledet han en tid med kunstfargefotografering. Han brøt kraftig med datidens
konvensjoner og tradisjoner innen fotografering: konvensjoner som da gjerne
besto av majestetiske landskap eller idealiserte portretter. Fotografier hvor streng
komposisjon og håndtering av teknikk ble ansett som prisverdig.

Eggleston deriomt, rettet blikket mot alt han så og behandlet det med den
samme oppmerksomheten. Noe som resulterer i at han gir betrakteren en følelse
av de ser en tilfeldig valgt scene og aksepterer alt som finnes innenfor rammen
av den. Slik klarer han å lage stemningsfulle, nærmest avslappet tilfeldige bilder.

Men han integrerer uberegnelighet i sin sammensetning, for dermed å akseptere tilfeldighetene.

Således er denne troen på at den ukontrollerte kvaliteten på øyeblikket en tro
han deler med nevnte Henri Cartier-Bresson.
Alt som skjer foran kameraet er egentlig verdig til å bli fotografert, uansett hvor
irrelevant eller banalt det kan virke.

Hans hovedfokus er på steder i byen der han vokste opp: Summer, Mississippi,
Memphis samt New Orleans og Mississippi-deltaet.
Sentrale temaer finnes i hverdagen som omgir ham: Scener fra middleklasse-
hjem og sørlig interiør, barer med dertilhørende stamgjester, supermarkeder,
fortau, innkjørsler, terrasser, biler, bensinstasjoner, mennesker, våpen,
mennesker med våpen. Mennesker med våpen på terasser. Biler parkert i
innkjørsler med mennesker og dertilhørende våpen, osv.

Tap, fremmedgjøring, ensomhet og begjær er tematikk som går igjen i mange av hans bilder og disse symptomer på massesamfunnet og sinnstilstanden til individene som befolker det.

Kort fortalt: tankevekkende blikk på den amerikanske drømmen.
Men med delikat presisjon og nyansert kloksap

En presisjon han spesielt klarte å utnytte teknisk ved bruk av såkalt fargestoff-overført
utskrift (Dye-transfer), og dette skulle også bli avgjørende for hans kunstneriske kurs.
Teknikken ble utviklet av Kodak i 1940-årene hvor motivet ble overført på en
papiroverflate fra tre påfølgende negativer. Dye-transfer-teknikken separerer
hvert fargesjikt og trykker dem individuelt. Dette gir mulighet for en intens
fargemetning, noe som ikke var mulig med vanlig fargekopiering.
Resultatet ble en relativt permanent farge hvor de enkelte fargene kunne bli
endret eller intensivert. Slik ble han i stand til å organisere de enkelte
elementene i fargeskjema, men fremfor alt kunne han påvirke innholdet
emosjonellelt og bildenes psykologiske effekt ved denne subjektive bruken
av farger.

William Eggleston bruker ulike typer kameraer, fra små og mellomstore formater til storeformat.
Fotografiene er ofte hentet fra uvanlige og ukonvensjonelle perspektiver.
‘The Red Ceiling’ ble et ikon: et blodrødt tak - fotografert fra en flues perspektiv, og mange av hans mest kraftfulle bilder viser en lignende effekt han da skaper ved slike tekniske metoder.

Utstilling på MoMA i 1976 med påfølgende bok: William Egglestone’s Guide
Mai samme år gjorde Egglestone berømt. Utstillingen ble imidlertid ingen
kritikersuksess, og av mange ble bildene hans beskrevet som platte og blottet for
innhold.

I dag har derimot Eggleston kultstatus blant yngre generasjoner av fotografer
og regissører, og noe ved hans fotografier gjør dem perfekte for albumcovere:
Kanskje det er den urolige stemningen de formidler eller at de er uspesifikke nok
til at nye assosiasjoner lett kan tilegnes. Eller at han har musikalske venner eller
en agent med gode forbindelser.

Eggleston første cover var den klassiske Big Star album Radio City utgitt i 1974.
Vokalist Alex Chilton kjente Eggleston fra kunst scenen I Memphis og var en
tidlig forkjemper for hans arbeid. Selv om fotografiet (Greenwood, Mississippi,
1973) senere er blitt godt kjent, var det et relativt obskurt valg på den tiden.
Eggleston hadde ikke hatt sin MOMA utstilling ennå, farger var fremdeles som
vulgært å regne og valget av bildet ble ansett som nokså radikalt.

Eggleston reiser fortsatt rundt i verden og fotograferer på bestilling.

Paul Valery oppsumerer det hele i sitt fantastiske essay The Tender-Cruel Camera med følgende: 'A comprehensible yet beautiful verse is beautiful by virtue of its incomprehensible content.' - Thomas Weski

William Eggleston once said: 'I am at war with the obvious.'

Comments

[Terje Myller]

Takk for et interessant innlegg - Eggleston var / er suveren. Så uendelig mye å lære av ham. Men først var han ikke. Fotohistorikerne har en tendens til å glemme folk som Saul Leiter, Fred Herzog og Ernst Haas sine pionerarbeider på fargefronten. Heldigvis kommet nye bøker om alle tre nylig.

[Kris Manning]

nice

[Kris Manning]

btw you're welcome!