Francesca Woodman, fotograf.
Bjørn Opsahl | fredag, februar 17, 2012 at 9:08PM 
Første gangen jeg var på Jeløya i 1992. På galleri F 15. Pittoresk og dritfint. Jeg husker jeg satt på hvite smijerns-stoler i hagen, og gikk tur i hagen etterpå. På en deilig sommerdag, det var som å være i Paris trodde jeg. Jeg hadde aldri vært i Paris. Per anbefaling av en kollega besøkte jeg galleriet som kanskje er norges vakreste.
Inne i salene hang bittesmå bilder av en Francesca Woodman. 8x8 cm, med feite passepartouter. Jeg husker at jeg tenkte at "shit, så drøyt å stille ut bilder i det petite formatet. Med deeen emo-tematikken". Jeg smakte på eleganse, dårlig råd og uttrykks-vilje. Med amatørens smaksløker.
For det viste seg, etter noen runder i galleriet og noen vafler i hagen senere, at jeg kom over en skatt.
Husker jeg satt under et linde-tre med en cola i hånda på ettermiddagen, med den tidens kjæreste og sa: "du, jeg må vite mer om hun dama med de bildene. Og jeg må vite det nå!"
Jeg gikk tilbake inn i galleriene med pamfletten F15 hadde trykket opp, leste den, igjen og igjen. Så ble aldri fotografi igjen det samme for meg. Jeg husker jeg holdt kjeft i bilturen hjem senere. Holdt veldig kjeft, og stirret på landskapet. Og tenkte på Francesca og de bittesmå bildene.
Francesca Woodman startet sin kunstneriske løpebane som 16-åring (født 1958), brakt opp av kunstnerforeldre. Hun flyttet til New York for å muligens livnære seg som fotograf, men ble raskt desillusjonert og deprimert, og tok sitt liv ved et hardt fall fra en bygning i Greenwich Village 19 januar 1981.
Woodman hadde da fotografert så lenge hun klarte, fra hun var 16 til hun var 22.
En rekke fotografer, i særdeleshet kvinnelige, har siden da "tolket" hennes bilder. De har vært gjenstand for utallige diskusjoner om troverdighet og mytologi. Tilogmed norske fotografer har blitt observert i et selvportrett i badekar. Hennes fremmelighet og ikke minst tragiske historie har preget mange av oss. Jeg gjentar, se hennes selvportrett i badekar.
Nå kommer filmen, "The Woodmans". Jeg kjøpte en vintage-copy av hennes første bok i New York (alt hun har gjort er blitt publisert posthumt), og jeg har tilogmed stått på den fortauskanten og sett opp mot leiligheten, og tenkt på Francesca og hennes tilsynelatende voldsomme valg. Nå gleder jeg meg til å se filmen og gjenoppleve Jeløya-utstillingen. Francesca Woodman har preget meg som fotograf.
Noen linker for dere som falt pladask og vil dykke ned:
Her er min personlige favoritt:
Reader Comments (3)
Takk
Jeg syns Sally Mann, Jock Sturges og Francesca Woodman har ganske mye til felles. Og jeg liker alle tre. Godt. Svært inspirerende! :)
kikker på bileta hennar om og om igjen. for ein måte å fortella på, breathtaking.